Standarden gjelder for bestemmelse av innholdet av ammonium-nitrogen i naturlig og forurenset vann. Den maksimale ammonium-nitrogenkonsentrasjon som kan bestemmes direkte er ca. 1200 mg/l. Prøver med større ammoniuminnhold må fortynnes. Minste bestembare konsentrasjon er ca. 1 mg/l. 1.1 Jern(III)-konsentrasjoner over 5 mg/l interfererer på grunn av egenfargen. Ved et jern(III)-innhold på 10 mg/l øker den målte absorbans med ca. 10 %. Sulfid virker forstyrrende når innholdet overstiger 2 mg/l. Da konsentrasjonen av ammonium-nitrogen i sulfidholdig vann som regel er forholdsvis høy, kan interferens unngås ved å fortynne prøvene. Nærvær av kvikksølv(II) i konsentrasjoner mellom 2 og 40 mg/l nedsetter absorbansverdiene med ca. 20 %. 1.2 For å hindre utfelling av magnesium og kalsium i form av hydroksider, særlig i sjøvannsprøver, kompleksbindes disse elementer ved tilsetting av citrat. 1.3 For å oppnå fullstendig reaksjon må prøvenes pH-verdi etter tilsetting av reagensene ligge mellom 10,8 og 11,4. Dette krav oppfylles av ferskvannsprøver og av sjøvannspåvirkede prøver med salinitet opp til 8 promille. For sjøvann med salinitet over 8 promille vil det høye magnesiuminnholdet i prøvene gi pH-verdier under 10,8. Ved analyse av slike prøver må derfor de målte absorbansverdier multipliseres med en korreksjonsfaktor hvis størrelse avhenger av saliniteten (se tabell 1). 1.4 Prøver med ekstreme pH-verdier bør nøytraliseres med svovelsyre eller natriumhydroksid før bestemmelsen. Ved analyse av sterkt forurenset vann, spesielt industrielt avløpsvann, som kan tenkes å inneholde forstyrrende komponenter, bør det undersøkes om interferens oppstår. Dette skjer enklest ved å analysere prøven med og uten tilsetting av et lite volum av en passende ammonium-kalibreringsløsning.
| Number of Pages : | 9 |
| Published : | 08/01/1975 |
